Reidun Erdal 300xJeg var femten år da vi måtte evakuere. Vi dro herfra 5. eller var det 6. november. Da ble det brent her.

Forberedelser til evakuering
Vi hadde jo gravd ned saker og ting, gjemt og båret vekk. Og far hadde jo skøyta. De var tre som hadde båten i lag. Det var en sånn bankbåt, så den var jo beordra i tysk frakt. Så han fikk ikke tak i den båten. Vi hadde jo planer at vi skulle reise, men nå ble det så intenst det her at vi rømte opp til fjells. Men så kom en annen bror av han hit, onkel Per kom hit med båten Libakken. Vi hadde ligget ute den natta, oppe på bergan her og så når de tente på gardinan. Jeg ble livredd. Pappa gikk da ned om morran, og så kom han oppover igjen og sa “vi reiser når vi får skyss”. 

Da tok vi med oss det vi klarte å ta med oss, og så dro vi da med Libakken. Vi var vel i Klubben og henta noen, jeg husker ikke akkurat … Det ble da fylt opp med så mange som dem kunne ha med. Så gikk vi over til Kvalsund og lå over natta der, og om morran starta vi fra Kvalsund. Og da gikk vi mot Loppa. Der ble vi stoppa. De hadde planer om å prøve å komme seg over mot Sverige, skipperan, det fikk jeg vite etterpå, men da visste jeg jo ikke noe. Men så ble vi stoppa. De begynte å skyte etter oss, så vi måtte dra på land i Loppa. Vi gikk da med to båter, to fiskeskøyter. Det var Dønn og Libakken som gikk i lag.

Det var to av onklan mine som eide Libakken, og Dønn var onkel Anders sin. Når dem da begynte å skyte, da ble vi redde. Det var tyskeran som skaut med kanoner. De skaut over oss, selvfølgelig for å stoppe oss. Og da måtte alle skipperan på land. Tre mannfolk fra hver båt måtte ro på land for å gjøre rede for seg. Men de hadde heldigvis fått papirer og det i Kvalsund. Og da skjedde det ikke mer drastisk. Men jeg skal si deg at det var nervepirrende. Far min måtte også på land. Kommer de om bord igjen? Slipper vi herifra?

Nuvsvåg
Vi var i Nuvsvåg og overnatta ei natt. Da ble vi kvinnfolka beordra å melke kyr som ikke var slakta. Melka fikk vi med om bord. En del var brent i Nuvsvåg da, men ikke alt.

Grøtnes ved Tromsø
Så gikk vi da og stoppa på Grøtnes på hitsiden av Tromsø. Der overnatta vi par tre netter, og noen av familien vår ble igjen der. Onkelen min fra Klubben og familien ble igjen i Grøtnesdalen. De var der til etter krigen. Vi dro da derifra, vi kom dit på en fredag og var der til mandag morgen.

Vi var i Grøtnesdalen da Tirpits ble senka i Tromsø. Det bombetrykket der, jeg skal hilse og si det var nifst. Det er jo ikke så langt, man så jo kuleregnet. Så sier pappa at vi kan være glad at vi ikke hadde gått til Tromsø på kvelden som først var planen. Det var bare sånn tilfeldig at de fant på at vi skulle stoppe, det mangla vann om bord. Så for dem på land, og så ble vi invitert på land der. Det var tre familier som ble igjen der.

Folk sa jo sa at det var Guds lykke at det ikke var – ka du trur hvis masse av de der fiskebåtan hadde kommet inn der, det hadde blitt kaos. Vi snakka jo med noen som var i Tromsø, de sa det var grusomt, masse som mista livet og masse som ropte om hjelp, men ingenting kunne dem gjøre. De var livredd for at byen skulle bli bomba, men det var bare den båten de var ute etter. Da vi kom dit var det borte alt sammen. Den var søkt der, vi så ikke noe til den.

Det er veldig dramatiske historier.
Ja, det er ikke så enkelt alt sammen, når man tenker tilbake. Når man er oppe i det så går det veldig greit. Det er heller bare å overleve det og ikke noe annet som tenkes på.

Tromsø
Da vi kom til Tromsø – der var vi vel et par døgn. Vi måtte på land alle sammen, og der ble vi avlusa. Vi ble sprøyta med luspulver, det var fælt. Dem hadde en boks med pulver som dem strødde ned gjennom skjortekraven og ned til mannfolkan, og samme til kvinnfolkan også. Vi var heldig, vi hadde heldigvis ikke fått lus. Men vi fikk en familie om bord, og de hadde så mye lus at de smitta allesammen om bord. Du vet når den først kom dit – det helt forferdelig. Jeg husker ikke hvor de kom ombord. det var no en eller annen plass vi var på land. 

I Tromsø var det mye om og men om hvor vi skulle hen. Men så kom Lillesund som var far sin båt, og han som hadde vært med den, beordra oss da å reise til Vesterålen, for han var fra Vesterålen, Nordmela i Vesterålen. Og da ble vi overført på en annen båt. Vi var nokså mange familier, pappa sin familie og onkel Nils og Olav Monsen og – det var en fire– fem familier som ble ført over. Så vi for da til Vesterålen og der var vi til krigen var slutt.
Jeg husker ikke hva båten hette, det var så kort tid ombord, det var bare noen timer. Det var en fiskebåt det også. Men det var veldig rent og pent ombord der, for den hadde jo gått i evakueringstrafikk den også. Det var sameieren i lag med pappa som ordna denne båten for oss. En grei kar. Han hadde ordre om å gå en annen vei med resten som var ombord. Han ble jo beordra av tyskerne til å frakte evakuerte, ikke nokka spørsmål. De måtte bare stille opp der der hvor fikk beskjed om.

I Tromsø lå vi ved siden av en annen fiskeskøyte med evakuerte. De hadde grovve ned nåkka kjøtt i tønner, kukjøtt og hestekjøtt. De skulle ta kukjøttet med seg, men tok feil og tok med hestekjøttet. I forvirringen – han sa jo gubben, han grov det opp i mørke og det var ikke bare å se hva slags tønne han skulle ha. Og dem kokte det jo – det var ingenting som feilte kjøttet, det var godt brukanes. Vi var ombord der en tur og fikk smake. Dem flirte sjøl. Nei, det var ikke verre, man bergas. Så jeg måtte no flire, leste om det i en bok, tenk at jeg har opplevd det.

Bagasje

Fikk dere med dere mye da dere ble evakuert?
Nei, vi fikk svært lite med oss, kun det vi gikk og sto i. Vi hadde kanskje et skift hver. Jeg hadde klart å lure med meg noe, men om de andre hadde det, husker jeg ikke. Pappa hadde vel noe klær liggende ombord i skøyta. så vi fikk vaska og stelt oss, men ellers så var det temmelig lite.

Så dere hadde ikke mye bagasje med?
Nei, det var så lite som ... du bar det godt hvor du ville. Og du vet at det hadde vært såpass lenge krig og elendighet – jeg var jo i voksealderen og hadde vokst ifra det jeg hadde. Det var vanskelig å få nytt så ... Jeg hadde jo ei kåpe som var temmelig liten til meg, som jeg reiste i. Men jeg bergas. Pappa hadde fått tak i kåpestoff så skulle jeg sy meg kåpe av, men jeg fikk ikke sydd. Og han tok og laga sovepose av seilduk og la kåpestoffet som fôr inni. Så når vi kom til Vesterålen så var det ei sydame som sydde kåpe til meg, så da fikk jeg no kåpe. På den måten berga vi oss, ellers hadde vi ikke bergas hvis det ikke var for det. Pappa fant vi ut han skulle lage sovepose, for det var bedre det enn teppe, hvis vi ble å overnatte ute.

Vi bergas godt med det vi hadde. Den som hadde mest klær med seg var guttungen på to år. Klærne hans hadde de sørga for å få med seg, men ellers var det ikke så mye vi hadde. Vi hadde ruska litte grann sammen i en liten koffert.

Nordmela på Andøy, Vesterålen
Det var først i desember vi var i Vesterålen. Vi ble godt mottatt og traff på kjentfolk. For at de kjente jo han Hjalmar Mikalsen, de var jo fra Vesterålen, så på den måten så ... Han hadde gitt beskjed at vi skulle dit, og onkelen min bodde hos mora som hadde stort hus alene. Og vi ble kjørt til et hus hvor det var bare to enslige i et toetasjes hus, full leilighet både oppe og nede. Vi fikk bo der, så vi hadde god plass.

Dem hadde jo ku og noen sauer, og hun var veldig sykelig. Dem hadde syv barn, men bare en levde. Hun var helt utslitt. Så Helga, husbestyrerinna vår, tok seg av fjøsstellet og hjalp ellers også så godt hun kunne. Der hadde vi det veldig godt til freden kom. Folket der var veldig greie, det skal være sikkert. Snille folk var det. Kan ikke si noe annet.

Du ble godt mottatt der av de andre på din alder?
Jada, det må jeg si, de kom opp og henta meg, vi var kjempegode venninner. Det var en veldig kristen forsamling der, jeg tror det gjorde mye at de ikke overså noen. De syntes jo veldig synd i oss, og støtt og stadig så fikk vi noe. Og første jula fikk vi jo så mye mat.

Så dere var flere familier der på Normela?
Ja, vi var to der. Onkelen min og pappa med familier, så var det en annen familie også, men de flytta ifra Nordmela til et eller annet sted i Lofoten. Men de kom opp året etter.

Et skrekkelig syn
Vi kom på en fredag, og mandag skulle jeg begynne på skolen. Så kom jentan som var på min alder og henta meg på søndags ettermiddag og skulle vise meg hvor skolen va. De hadde jo vært flere ganga for å hente meg, men no skulle vi gå ned for å vise meg kor skolen va, for mandag skulle jeg jo begynne på skolen.

Og vi gikk nedover dit, det var en sånn vei som gikk rett ned og kryssa hovedveien. Så gikk vi ned på et jorde. Vi går den veien mot skolen. Læreren hadde skole nede og bodde ovenpå. Da vi var hundre meter fra huset - plutselig forsvinner blendingsgardinan fra vinduet. Så er det en av jentan som sier, se, ka e det der for nåkka? Da er tyskeran der. Og du verden, det synet glemmer jeg aldri! Kor dem banka den mannen med geværkolbe! De banka han rundt i rommet der, det var helt forferdelig å se. Så til slutt så forsvant han, antakelig ramla han, og da var det en stund etter, vi sto der helt til de hadde båret han ut i bilen, de bar han ut. Og da ble han arrestert og ført bort. Vi var jo helt sikker på at han var død da de bar han ut. At de fikk han til live ute forstår jeg ikke. Men han hadde no overlevd. Men han hadde vært veldig dårlig. Vi var jo så redd at ... Det var jo læreren der. Så derfor så ble det ikke skole. Så jeg har ikke lang skolegang, jeg har knapt seks års skolegang.

Arbeid og fest

Der var jo fiskera og gårdbrukera, og forskjellig arbeid som alle andre steder. Det var veldig dårlig med arbeid da vi kom dit, men de evakuerte var med på det meste. Jeg var som oftest bare husmor hjemme. Husbestyrerinna våres havna på Harstad sykehus, og hun var borte så lenge at jeg måtte holde huset. Vi hadde jo gutten på tre år som måtte tas vare på. Pappa var mye ute og arbeidet hos forskjellige folk. Han var på torvmarka, kjørte torv ned, for han kjørte med hest. De hadde alltid noe å gjøre.

Det som var artigst der var om sommeren når de hadde torvskjæring. Da var vi med. Det samlas masse ungdomma som gikk på omgang til bøndene og de som skar og reiste torv. Vi var jo tyve-tredve støkka i myra. Gikk på omgang. Så var vi par-tre daga hos hver enkelt så dem fikk torv nok. Vi var med og hjalp i lag med dem, samla sammen. De hadde et veldig fint samarbeid. Og når dem var ferdig med all torva – og det samme når de var ferdig med å rake – så var det fest. Dans på vollen –musikk og dans, og det var mye sånn der skøy. Musikken var fra trekkspill eller grammofon. Noen spilte gitar også, men det var mest trekkspill. Vi dansa på vollen, Det var slett og fint der, ingen problemer. Du vet unge bein, det var ikke farlig, det er verre i dag. Det var veldig artig egentlig. Så mange i lag, og man ble kjent med dem som man ellers ikke møtte.

Hjemover
Da freden kom dro dem oppover, han pappa og Hjalmar Mikalsen og onkel Nils. De var litt over ei uke. Pappa var her og setta opp en skjå. De hadde samla sammen material, for onkel Ole sitt hus ble sprengt, de brente ikke det, så det var masse material som ikke var ødelagt. De brukte det til å sette opp en skjå.

Pappa hadde bursdag syvende juli. Han kom nordfra dagen før. Jeg tjente hos en familie da og hadde fått bakt bløtkake til han. Jeg gikk hjem med kaka, og da sier han til meg at jeg måtte bare slutte for vi skulle reise hjem. Hun jeg tjente hos var helt i fra seg, “nei, du må ikke slutte”. Han sa «jeg elter ikke jentungen her». “Jentungen sier hun, “hun jobber jo.” “Jaja, det hjelper ikke hva hun gjør og hva hun ikke gjør, men hun skal hjem”, sa han. Det var klar beskjed. Og da pakka vi og dro hjem. Jeg hadde lyst til reise, og var jo veldig spent på hvordan det så ut hjemme.

Underveis: møte med huleboere
Vi stoppa ved ei øy, jeg huske ikke hva den heter den øya, men der var noen fiskera, de hadde overvintra der i ei berghule. Men herre verden, de så helt forskrekka ut i ansiktet. De hadde stoppa der da de kom nedover, han pappa og ... Så hadde de handla noe til dem og stoppa og leverte varan. Sjøl hadde de bare sånn småbåt. Jeg husker vi fikk laks enda fra dem. Og de var jo helt – fikk ordentlig mat som de ikke hadde hatt på lenge. De hadde jo selvfølgelig levd på fisk og det, men dårlig med brødmat. Men man så kor forjaga dem va, øyan var helt sånn der, jeg huske pappa sa når vi gikk derfra: Ja det spørs om de der kommer seg og blir ordentlige. For det så helt trist ut. Det var bare ansiktan – dem glemmer jeg ikke. Og de var veldig sånn – skvatt for liksom det minste, en lyd så skvatt dem til. Han sa jo den ene av de mannan, det var tre-fire mannfolk, han sa det at det ska ikke så mye til før man hopper, ja for det minste. Men de hadde klart å holde seg skjult der.

Så dere skjønte at de hadde hatt en hård tid?
Ja. Og det var nok mange som hadde det hårdt av de som klarte å bli igjen her oppe.

Men reiste de ikke hjem da?
Det var hjemplassen deres det der. Ja, de hadde bodd der og hadde klart å skjule seg. Hvordan de har klart det vet jeg ikke, det er ikke så godt å si.

Å komme hjem
Vi var tilbake her i slutten av juli måned i femogførti. Det var veldig rart. Da vi kom hit så var det den bitte lille hytta som sto her. En liten hytte i forhold til det huset vi hadde hatt. Det var bare tak og vegger. Far hadde satt den opp. Han hadde laga den slik at vi hadde fått et soverom og kjøkken. Men likevel, det var jo så lite i forhold til det huset vi hadde hatt, bare som en prikk midt på gårdsplassen.

Pappa bygde på den lille hytta, fant planker i fjære og sånn. Så vi hadde fire rom til slutt og en gang utenfor. Vi flytta vel inn i det her huset i treogfemti, fireogfemti eller noe sånn. Vi bygde først fjøsen og så bygde vi huset. Det var vel tre hus som kom samtidig. Det her, Ytre Erdal og Klubben. De husan står no også enda, men den på Ytre Erdal råtner vel ned snart. Men Klubben den har vært holdt ved like hele tiden.

Onkel Nils kom vel faktisk ikke da, dem kom vel etterpå. Hjalmar gikk nedover og henta dem etterpå. De måtte få ei brakke, for de hadde så mange småunger at det var ikke bare å reise. Onkel Nils var her på den første turen her oppe, da var han jo her, men han så ikke likt å komme da når han ikke hadde noen steder å bo.

Stjålne eiendeler
Det var veldig koselig å komme hjem, men det som var den største ulempen var jo å se at alt vi hadde gravd ned – mesteparten var gravd opp og stjålet. Det eneste som ikke var tømt det var – vi hadde krustøy som var senka ned i vannkummen, det fant vi mesteparten av, bare en tre-fire ting var borte, men ellers var det der. Det har jeg fremdeles. Det er virkelig gamle ting, ifra syvogtyve-åtteogtyve. Kopper og sånn som pappa hadde fått i bryllupsgave. Vi har berga det og jeg har tatt vare på det. Det er gull verdt for meg fremdeles.

Ei geit med nordover
Vi fikk ei geit med oss nordover. Geita hun var artig for hun fulgte oss, hun kom ut av en flokk alene og fulgte etter oss overalt. Vi måtte sette henne fast for ellers så kom hun i huset også. Kom inn likegodt. Så sånn ble vi kompisa.

Vi hadde fått båt. Vi skulle ro og fiske. Når vi gikk i båten og skulle ro så klatra geita opp i båten. Geita satt i ene skotten og hunden i den andre når vi rodde ut. Det var et sånt artig syn. Geita sto på to med fotan opp på stevna og kikka, og hunden kikka den andre veien. Det var så komisk å se –Helga som rodde ut for å fiske med to stykker med seg. Og dem hoppa bare i båten, det nytta ikke å jage dem. Hvis vi ikke skulle ha dem med så måtte vi sette geita fast.

Ettertanker om Nordmela
På Nordmela var det jo et annet levesett enn vårt. Vi var vant til å leve fritt uten andres innblanding. Der var det tettere og alle fulgte med alle. Ungdommene ble mer overvåka av foreldrene enn det vi var vant med. Så når du hadde vært ute og kom inn så måtte du nesten skrifte hva du har gjort og hvor du har vært og hvem du har snakka med og sånn. Om det var over alt det vet jeg ikke, men det var veldig mye spørring når vi kom inn. Og dit og dit fikk de ikke lov å gå, det var mye sånn der – forbudt.

Minnes fortsatt 
Så det som skjedde da har satt seg ganske godt i minnet. Jeg hadde begynt å fortrenge, jeg prøvde å skyve det vekk mest mulig. Men så ble det så mye som dukka opp igjen. Det dukker bare opp når det blir nevnt om det, litt prat så … Jeg tror at det sitter vel der helt til slutt. Det var ei stund jeg hadde panikk, når jeg hørte flydur så var det nok. Men det seig no over det også. Nei så det er ikke bare. Men det blekner, det blir på avstand. Man ser at alt har gått godt så man tenker ikke så mye på det mer.

 

Kart med Reidun Erdals evakueringsreise: