I 1942 flyttet vi til et stort og fint hus
Da mor ventet sitt tredje barn, Åge, ble bestefars tømmerhus fra 1903 for liten. Vi trengte mer plass. Hjemme hos oss var alle sikre på at krigen snart ville være over og det ble derfor bestemt at det gamle huset skulle rives og et nytt og større settes opp. Like før arbeidet med nyhuset skulle starte ble far advart av en tysker. Hermann kan huske at far en dag kom hjem og fortalte om sitt møte med en tysk soldat. Soldaten hadde sagt at han ikke måtte bygge nytt hus for snart måtte vi flytte hjemmefra. Tyskerne skulle trekke seg tilbake, og alle hus ville bli brent ned etter hvert som de dro sørover.
Far og onkel Mikkel trudde selvfølgelig ikke på det tyskeren sa, men fortsatte med husprosjektet sitt. De hadde felt tømmer på Otermoen i Skoganvarre, frakta det til Kolvik og bearbeidet det på stedet, så alt sto klart. Sommeren 1942 startet de og huset var innflyttingsklart senhøstes samme år. Nyhuset hadde en jordkjeller med murte vegger og jordgulv med grus. Kjelleren var frostfri. Der ble hjemmedyrkede poteter, gulrøtter og neper vinterlagra. Mor hadde gått på ”Vandrekurs i husstell” i Kolvik på 1930-tallet, og kunne lage mat også ”nymotens” mat. I løpet av kurset skrev hun kokebok, som min søster Solveig ennå bruker.
I første etasje var det et stort kjøkken, kammers, et lite vindfang/bislag og en trappeoppgang til 2.etasje. Huset var tidsmessig, men manglet både bad og do, fasiliteter vi er vant til i dag. Den gang hadde alle hjem utedo og de færreste hadde innlagt vann. Men hva skulle man med eget bad, da bygda hadde felles sauna som alle voksne kunne bruke. Vi barn måtte ta til takke med badestamp på kjøkkengulvet, hvor regelen var at de minste ble badet først.
Bestefars sjøbu
Mens byggingen pågikk måtte vi ha et sted å være. Bestefar hadde heldigvis ei sjøbu nede ved sjøen, den var laftet og dermed enkel ta ned. Han førte den til gården med hest og vogn. Åge ble født i sjøbua høsten 1942 og han ble følgelig eier av bua. Bestefar hadde høgd tømmeret til sjøbua på egen eiendom i Stabbursdalen og ført det med hest og slede til sagbruket i Soggovuotna/Østerbotn. Det byggeklare materialet hadde han slept etter en pram til Kolvik. Sjøbua står ennå ved moloen i Kolvik og er i bruk.
