Hermann forteller: ”Natt til den andre dagen i gammen bestemte onkel Mikkel og far at de ville dra på ”speidingstur” til fjellet nord for Kolvik. De ville se om tyskere hadde begynt nedbrenningen. Til tross for min unge alder var jeg klar over hva som skjedde, så jeg tvang meg med de voksne. På en høyde ca. 800 meter fra gården gjemte vi oss mellom trær og kratt. Vi måtte være stille, jeg fikk ikke lov å si noe, ikke spørre engang. Far hadde på forhånd fortalt meg hva vi kanskje ville oppleve - det var egentlig ikke fælt heller, jeg var på en måte forberedt. Vi fikk se flammene som lyste opp mot nattehimmelen. Den tyske branngjengen var i bygda, ingenting skulle bli spart. Det skulle ikke være noe tilbake til russere. Vi ble vitne til det dramatiske som skjedde med vårt hjem. En tysk soldat kom syklende til gården med en parafinkanne på bagasjebrettet. Han tømte parafin langs veggene på beboelseshuset, fjøsen som hadde stall av torv, stabburet, utedoen og smia. Det ble satt fyr på alt. Da bygningene begynte å brenne, startet vi tilbake til gammen.”
Den natta ble alle hus i Kolvik svidd av. Lensmannsgården og handelsmannens hus ble i første omgang spart for der hadde tyskere installert seg. De ble boende i Kolvik vel en måned før de tente på og dro av gårde vestover.
Neste kveld var det noen andre fra gammen som dro opp på fjellet for å se hvordan det så ut i bygda. De så bare glohauger som lyste uhyggelig opp mot nattehimmelen. I Lakselv brant det i brakkeområdet og fra kull-lageret slo luer himmelhøyt, kunne de se. Ravnacohkka/Ravnahaugen i Billefjord var satt i brann.
Etterpå viste det seg at ikke alt var brent ned på gården vår. Tyskere hadde satt en dynamittladning i torvstallen, men stallen var solid bygd. Ladningen hadde bare blåst bort deler av taket. Da vi kom hjem etter krigens opphør var det bare å sette et nytt tak på stallen, og vips så hadde vi et hus hvor vi kunne bo i den første tiden.
Hjertesukk fra Ingahkku: ”Det som nesten er enda verre for øyeblikket, er at vi får se hvordan de har funnet vårt felles lagerrom med klær og mat og stukket også dette i brann. Vi var altså nesten fri for mat og klær, men enda har vi ikke lyst til å gi opp. Det var forresten med en viss spenning vi la oss om kvelden. Vi var jo uvitende hva morgendagen ville bringe, men sov dog til langt ut på morgensiden. Ingen av oss hadde særlig lyst til å stå opp. Vi var jo ribbet til skinnet og måtte friste tilværelsen i en torvgamme. Alle tenkte vel sitt. Ingen hadde mer det en kunne kalle for hjem. Om kvelden kom sønnen vår og en nabogutt til oss fra fjellet. De hadde rømt dit da tyskerne begynte å arrestere mennene. Resultat: enda trangere i gammen. Framtida lå der grå og uinnbydende. Men når en legger alt i Guds hånd, går det over all forventning.”
De som kom ned fra fjellet var Ingahkku sin sønn, Johan, og far sin fetter, Hans.
Etter at tyskere hadde jevnet bygda Kolvik med jorden og brent alt som kunne brennes, begynte de å jakte på kyr og sauer. Mange hadde sluppet kua og sauene sine ut, da de måtte rømme før de rakk å slakte. Hjemme hos oss hadde de som vanlig slaktet og saltet to tønner med kjøtt allerede i oktober måned. Da det kom bud fra Børselv om at tyskere brente hus og gårder østpå, ble kjøtttønnene senket i en bergsprekk ved steingjerde på sørsiden av gården.
De neste dagene i gammen måtte vi holde oss mest mulig inne, for hele tiden var det rop og skuddsmell overalt. Flere ganger var tyskere så nær gammen at vi kunne høre prating, og kjefting. En dag sto de til og med på gammetaket, og da var vi helt sikre på at vi ville bli tatt. Heldigvis var de mest interessert i å jakte på sauene. Tyskere kunne vel heller ikke tro at så mange mennesker hadde gjemt seg så nær den tyske festningen. Om de voksne var redde, så skjulte de det godt for oss barn. Hermann kan ikke huske at han var redd, men han var veldig sint og skuffet over tyskere. Før rømmingen hadde han vært venn med tyske soldater, fått drops, bon-bon og lakris av dem.
