Et TV-program vekker minner
Den 19. desember 2021 viste NRK nok en episode i programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», denne gang med en mangfoldig presentasjon av Yngve Johansen som har flyttet tilbake til sitt hjemsted Lávvonjárga i Tana. Yngve fortalte om både fortid og nåtid på Lávvonjárga, og blant annet at stedet ikke ble nedbrent i 1944, slik de fleste andre steder i Finnmark ble. Hans beretning fikk Øystein Dalland, et tidsvitne fra denne tida, til å dele noen av sine minner om Lávvonjárga på Facebook. Mearrasiida har fått tillatelse til å dele denne teksten, og også Yngve Johansens svar.
Øystein Dalland:
Ja, måtte plutselig ta mobilfotos av TV-skjermen i stua her ved Eidangerfjorden, gitt! Av Tana-bask-båten, av Yngve, av den glatte skiferurda over havstupene, og av den lumske sandfjæra, som berga oss fra tyskerne og fra tvangsevakueringa. Husker det, var fire år. En viss varhet for det mulig forferdelige, men også for den mulige overveldende frigjøringslykken, sitter ennå djupt i. Snakka også mye med Håkon Henriksen om dette.
Far min krigsskadd etter 1944, mor berga seg godt, og vi to ungene. Heller litt herda, tror jeg. Lávvonjárga – ved Lille Leirpollen, Tana, hjembygda til Sverre og Håkon Henriksen – 19-20-åringene som rodde sild, fisk og mel til oss og en familie til; høsten 1944 etter Vadsøstorbombinga, i to måneders flukt på Lavvonjargsetra på forvinteren. Hytteboka der forteller. Og 7.sans og ark av dagbøker til mor, i skuffen her.Johansen forteller nær parallelle historier fra Molvika, lenger ut. Jeg husker ennå fakkelbåla som eksploderte fra gård til gård på andre siden av fjorden, fryktsom glede ved at Lavvonjarg ennå ikke var brent, og at tyskerne heller ikke nådde Lavvonjargsetra. De prøvde med motorsykler over sandfjæra, men floa skremte dem tilbake. Vi hørte – og så lysan. Syns nok NRK burde tatt med Håkon Henriksen, Lavvonjarg; elve-høvdingen fra Altasaken, som falt om på talerstolen i kommunestyret i 1980 – for elva og folkeretten. Lange linjer her. Var tilbake på besøk i jubileumsåret 1990, vi bodde da i 2. etasje Henriksen-butikken, og året etter var vel flytteåret for siste familie fastboende på Lavvonjarg – til så lenge …
OG; Lavvonjarg er også nyserot, silkenellik, "Tanaveronika", nordlig variant aksveronika i hundrer små blå blomstertårn midtsommers, millioner av ballblom i kalkengene til fjells, og den digre tranfabrikk-ruinen i storblokka gråstein et par kilometer lenger nord.
I Alta traff jeg i 1970 igjen Håkon Henriksen, som rodde fisk og sild til oss som var gjemt i fjellet ved Lavvonjarg i Tana etter tyskernes ordre om evakuering og etter storbombinga av Vadsø, der vi bodde.
Yngve Johansen:
Takker for at du delte dine minner fra Lávvonjárga, brannhøsten -44. Det er vel ikke mange igjen, kanskje bare du, som kan minnes brenninga, sett fra Lávvonjárga. Har blitt fortalt at det en periode var ganske mange mennesker i området, høsten -44. Noen bodde også i fjellhule. Tanas kirkebøker, fra Langnes, ble gjemt i Reakčavuotna, Setra og unngikk flammene. I min oppvekst ble tiden gjengitt, ovdal soađi – soađi vuolde – maŋŋil soađi (før krigen – under krigen – etter krigen). Håkon Henriksen var fra Lávonjárga, og som du gjengir, veldig sentral i Alta kampen. Trygve Hoff har også laget en sang om ham.
Vårt område er et fantastisk område, både når det gjelder flora og fauna. Håper at området blir bevart, men vi har en aggressiv «kineser» som ønsker å rane verdiene i fjellene + ødelegge fjorden, slik at de kan ta ut enda mer, enda raskere …
Bildet øverst, av Yngve Johansen:
Fra NRK sin presentasjon av nevnte program - "der som ingen skulle tru t nokon kunne bu".
Bilder fra Lávvonjárga:
Svanhild Andersen, Mearrasiida