Av Svanhild Andersen
I november 2019 intervjuet jeg en av de eldste personene i Billefjord. Bakgrunnen for intervjuet var at det skulle være et arrangement på det sjøsamiske senteret i Billefjord (Mearrasiida, tidligere Sjøsamisk kompetansesenter), i forbindelse med at det er 75 år siden evakueringshøsten. Der skulle det blant annet fortelles om Carl Arp, som gikk fra Billefjord. Men fra hvilken kai? Det er det delte meninger om. Dette fikk jeg vite:
- Jeg går litt tilbake i situasjonen. Familien min evakuerte til Holmfjord på østersida av Porsanger, der Havnevesenet hadde ei brakke som vi skulle få bo i. Så regna vi jo med at når vi evakuerte dit bort, så var vi sikker for at vi ikke blei … Vi trodde jo aldri – det var verken vei eller … Men så etter noen dager som kom de dit til Holmfjord, og ga beskjed om at dagen etter skulle det brennes ned, så vi måtte bare ut. Og da måtte vi reise tilbake til Billefjord. Og når vi kommer til Billefjord, så … Vi bodde jo på den her siden av fjorden, og tyskerne hadde bygd to kaier, en på vestersida og en på østersida. Det var jo store båter det der, som lå ved hver sin kai. Da lå Carl Arp her på østersiden av Billefjord, og da var det kommet fullt av folk øst ifra, med biler. Og når vi kom opp i huset vårt, så var det bokstavelig talt fullpakka av syke og eldre folk fra Øst-Finnmark. Som da lå i huset.
Og jeg hadde avtalt med en som var skipper på en litt større båt, en sånn skøyte, om at hvis det ble evakuering, så skulle jeg være med dem. Og det ble jo da aktuelt i og med at alt var klart til evakuering. Så ble jeg med den båten sørover. Eller vi gikk først til Fægfjord, og seinere til Alta. Og så til Tromsø først på nyåret i januar 1945. Og derfor er jeg sikker på … Det jeg kan gi meg på, er hvis de flyttet på de båtene, etter at vi gikk herfra med den skøyta – men det synes jeg ikke er naturlig – at de skulle flytte da fra vestersida og hit. For foreldrene mine, de ble evakuert med Adolf Binder. Og den lå jo der (på vestersida), og Carl Arp på denne sida. Altså på østersida i Billefjord. Og øst-finnmarkinger som kom til Billefjord har jo beskrevet at de reiste videre med Carl Arp.
Din families hus, lå det her den gang?
Ja, det var på den her sida av Billefjorden, bare litt lenger ned, ved østkaia. Det var vår eiendom det her, så etter frigjøringa bygde dem opp her. Og da var jo jeg en 20 år, en par og tyveårs mann, så jeg burde jo huske det.
Havnet dere på samme sted, du og foreldrene dine?
Nei. Da jeg reiste med den skøyta, så visste jeg ikke hvordan det var gått med foreldrene mine. Jeg visste de skulle dra med Carl Arp, men hvor, og at de ikke – altså ikke var veldig skadet, eller torpedert, det ante jeg ikke – før jeg kom til Tromsø, det var i januar, og da var det en oppslagstavle der på telegrafen i Tromsø, der var det et telegram ifra faren min der han fortalte at de var evakuert til Vestlandet, til Volda, og at jeg måtte komme dit. Og så ble jeg med en frakteskute videre, for det var farlig å reise med hurtigruta da. Så jeg visste ikke om jeg hadde foreldre før de første dagene av januar ´45.
Tyskerne hadde jo rekvirert alle de her fiskebåtene til bruk, for de hadde jo anlegg forskjellige plasser. Og da var alle de der Billefjord-båtene også samlet i Tromsø. Og da kunne jo de fortelle at Carl Arp gikk sørover med de folkene som var samlet på vestersida av fjorden. Men før de dro så ble de transportert til Klubben, til flyhavna som tyskerne hadde der. Men det var ikke jeg med på, så det kan jeg ikke underskrive. Så det er i korte trekk det som understreker at Carl Arp lå på østersida av Billefjorden.
Så de fra Øst-Finnmark var i huset …
Jada, de lå i sengene våre, i sengklærne og alt. For vi hadde jo levna alt her i håp om at vi skulle komme tilbake. De var jo kommet med lastebil helt fra Kirkenes, Vadsø og fra … Med bil, de som hadde egne biler, tror jeg. Så da var de samlet på den her sida, for da å sendes videre.
Var huset åpent?
Ja, du vet tyskerne hadde jo bare brutt seg inn. Det var jo krig, og da er det lov til alt. Jeg kan bare nevne at vi hadde jo noen sauer som vi hadde levnet igjen her. Det hadde dem tatt inn i fjøsen, og slaktet. Så der lå dem bare strødd rundt omkring.
Hadde de ikke tatt kjøttet – hadde de bare slaktet?
De hadde bare slaktet. Så lå dem i båser. I den tida hadde man jo sauer i båser. Men hvem som gjorde det, om det var tyskere eller … Sannsynligvis var det tyskere sjøl som foretok den operasjonen.
Var det for å få mat?
Ja, eller for å være human. At de ikke skulle svelte i hjel i stedet for å bli slakta. Det vet jeg jo ikke. Men det var jo ikke så uvanlig at de tok de her husdyrene og slakta dem og hadde til eget bruk.
Flyttet dere inn i huset med de evakuerte?
Ja, vi gikk jo inn i huset da, som om det var … Og det var jo vår eiendom. Men alt gikk jo så fort for seg, og man fikk ordre om det ene og det andre. Men det begynte jo selvfølgelig – hele evakueringssystemet – med at det var bare plakater rundt omkring som sa at vi skulle evakueres, og underskrevet av Terboven, som var sjefen sjøl. Men vi trudde jo ikke at det skulle bli alvor. Vi kunne ikke tenke …. Tenk deg husene som vi ser i dag, at det skulle brennes og fjernes og sprenges. Men vi hadde jo levd i fem år i krigstilstand, så vi var jo vant til litt av hvert. Et menneskeliv var jo ikke så mye verd da.
Og det var jo mye krigsaktivitet her i Billefjord.
Ja, og det understreker riktigheten av det jeg husker. Billefjord var jo en stor viktig havn for tysk transport da. Det var jo her de kom inn, og kjørte østover da de begynte krigen mot Russland. Og da lå det 15–20 svære lastebåter her med tropper, som lå og ventet på tur for å komme seg på land. Og hele tiden så var det jo masse tyskere her, som hørte til her, for å si det sånn. Men som sagt, et menneskeliv var ikke så mye verd. Men her var det ikke sånn motstandsbevegelse her i Billefjord. Men så var det evakueringshøsten, da man begynte å rømme til fjells for å unngå evakuering, som er beskrevet i andre sammenhenger. Da bygde man jo seg en gamme, litt fjernt, oppigjennom dalene, og trudde at man var i sikkerhet. Men tyskerne fant tak i dem. Så det er i korte trekk det som skjedde i den tida.
Da du reiste herfra med den fraktebåten – hadde de begynt å brenne da?
Nei, da vi dro herfra, var det ikke gjort noe. Men den båten som jeg var med, den skøyta. Vi gikk – vi lå i Fægfjord. Og så gikk vi med den generalen som sto for brenninga. Den båten var rekvirert av tyskerne, det var en litt sånn passasjerbåt-type. Og vi gikk da til Honningsvåg, og ga ordre om å sette i gang brenninga. Og da hadde dem begynt – da vi forlot Honningsvåg etter at generalen hadde vært der og gikk sine ordrer, så gikk vi tilbake til Fægfjord. Og da brant det jo igjenna – jeg vet ikke hva de heter, ja Kåfjord og masse små fjorder.
Så generalen som ga ordre om brenning, var med den båten?
Tyskerne kalte de her båtene for kuttere. Så det var generalkuttere. Alt var jo rekvirert. De sa jo bare … ellers så var det sabotasje. Så lå vi i Fægfjord til i midten av desember. Så fikk vi ordre om å gå til Alta. Og da vi kom til Alta, så var det jo masse folk som var samlet der – av norske, som skulle reise videre med en større båt. Jeg husker ikke hva den heter, men det var i hvert fall en stor båt. Og da var alt i oppbrudd, og klar til å dra. Men helt til siste nikk så trodde man jo at det kan ikke være mulig at alt skal brennes.
Aller mest vemodig var det jo selvfølgelig å komme tilbake og se at alt var sprengt … Telefonlinjer, vei. Mange plasser var det ikke vei, alt var sprengt, og bruer og sånn. Men det er jo beskrevet så mange ganger, men jeg forteller nå bare.
Var det noe som sto igjen her i Billefjord?
Nei, det var ikke noe verdifullt. Det sto jo igjen noen murer etter husene. Og jeg husker at det var en god del koks og kull som lå i dunger, som de som kom tilbake hit fikk bruke. Eller de tok – for da var jo tyskerne dratt. Og brukte til oppvarming og livets opphold. Men det gikk jo forholdsvis raskt – man fikk jo opp noen provisorier, hus – eller det så jo ikke ut som hus. Men folk skulle jo oppover. Det er det som er det rare, folk skulle jo tilbake! Det var forbud mot å reise nordover fra Tromsø uten tillatelse. Men de som hadde de her små båtene som jeg snakket om, det små fiskebåtene, de lurte seg oppover for å komme hjem. Alle skulle hjem! Og der hadde man også – det ble kalt for lærfabrikken i Tromsø, der hadde man sånn avlusingsanstalt. Så alle skulle innom lærfabrikken og bli avlusa før dem fikk lov å reise nordover. Men det var jo masse folk som bare tok seg til rette og for, som hadde muligheter til det.
Var du på lærfabrikken?
Nei. Vi kom ikke oppover hit før i ’47. Men også vi – vi skulle jo hjem. Og jeg bruker å si at hadde det vært i dag, så tviler jeg på at det hadde vært så mange finnmarkinger som hadde kommet tilbake igjen. Nå er det jo snudd totalt, nå skal man jo ikke bo her! Sørover – Spania og Syden. Men da var det som sagt alfa og omega, dem skulle hjem!
Etter intervjuet kommer vi inn på krigsaktivitet i Billefjord før evakueringa, og om Billefjord som krigsflyhavn. Han forteller da: «Når det var nordlig vær, så – vi som bodde helt inn i bukta her, så vi kunne telle hvor mange som forut i havet for å angripe, og hvor mange som kom tilbake.» Og at de rodde mellom flyene på havna. Som han bemerker – de som bodde ved sjøen i Billefjord, hadde gode muligheter til å følge med livet i havna. De så båter som kom og båter som gikk, og som nevnt også flyaktiviteten i havna.
Kart: fra boka Finnmark under hakekorset (Th. Gamst 1984). Her også med teksten: På bildet: Østkaia i november 2019, 75 år etter evakueringa. Foto: Kjell M. Derås
