Hermann forteller: ”En dag vi var ute og lekte så jeg plutselig at det var brann på barnehjemmet, folk løp frem og tilbake mellom huset og sjøen med vannbøtter. Jeg sprang inn og fortalte mor hva som skjedde, hun løp til vinduet, men hun så ingenting. Ser du ikke at det brenner, sa jeg. Året etter brant barnehjemmet på ordentlig og det skjedde på presis samme måte som jeg hadde sett. På samme måte så jeg folk løpe med vannbøtter fra sjøen og opp.” Da mor oppdaget at barnehjemmet sto i lys lue ropte hun: ”Se - barnehjemmet brenner.”

Dette hendte våren 1943. Syv småbarn og en barnetante omkom. Ei litt større jente hoppa ned fra altanen i annen etasje og berga seg.   

Jeg fikk ikke lov til å se selve brannen, men fikk titte ut fra et vindu som vendte en annen vei. Jeg var bare tre år, men jeg husker at jeg så ei jente fra barnehjemmet som gikk alene på sjøisen over Saltegohppi i retning av moloen. Mor sa navnet på jenta og at hun var 15 år. Hun fortalte senere at det var mange tyske soldater utenfor barnehjemmet da det begynte å brenne i andre etasje hvor barna og barnetanta oppholdt seg. I stedet for å hjelpe barna ned fra det brennende huset, valgte tyskere å hente ut ammunisjon de hadde lagret i kjelleren. Mor tok denne tragiske hendelsen på barnehjemmet svært tungt, for hun hadde jobbet en tid på barnehjemmet som barnetante og kjente de fleste av barna som omkom.

Kolvik Barnehjem2Det var mange teorier om brannårsaken, men det ble aldri klarlagt hva som egentlig hendte. Noen mente at barnetanta hadde latt noen barn bli alene inne på et rom og barna hadde velta parafinlampa, som da startet brannen. En annen teori var at barnetanta var gått opp i loftsboden og kom for sent ned til å kunne redde barna. Barnetanta ble funnet i kjelleren, sittende mot kjellermuren med barna rundt seg, fortalte mor. Det var en stor tragedie for bygda og mange sørget lenge over tapet av så mange barn. Blant de omkomne var også en liten gutt fra Billefjord, ellers kom de andre fra kysten av Finnmark. Før mor og far giftet seg og stiftet egen familie, hadde mor arbeidet i mange år som barnetante på hjemmet og kjente de ansatte og barna veldig godt. Denne tragedien gikk sterkt inn på henne.