Flukten fra Nord Troms og Finnmark skjedde i mange etapper og med mange farkoster. For noen ble den første flukten fra eget hjem gjerne til fots til fluktsteder i fjellene. Andre reiste med egen båt mot sør, mens for de fleste var evakueringstransporten organisert. Reisene skjedde da med rekvirerte båter, tysk transportmateriell, Hurtigruta og andre fraktebåter, og lenger sør med tog. For mange skjedde også flukten på ski til Sverige. Alle disse transportmåtene nevnes i dette prosjektet. Annen informasjon om transportskip " Evakueringsbåtene vi aldri glemmer " - bildereportasje i avisa iFinnmark. Ruth Nordli fra Olderfjord i Porsanger forteller til NRK om en redselsfull reise med transportskipet Carl Arp . Meldinger om evakueringstransporter. Hauans arbeidsjournal

De evakuerte ble mottatt mange steder i landet. De hadde fått med seg få eiendeler og mange hadde ikke andre klær enn det de gikk i. Etter lange transporter var det stort behov for hjelp, men de fikk et tak over hodet og mange ble godt tatt vare på i sine nye lokalsamfunn. I forbindelse med prosjektet evakueringsminner besøkte vi Smøla og Tustna på Nordmøre, og har siden hatt kontakt med folk i Åfjord i Trøndelag som kjenner til evakueringstida.

Evakueringsrutene ble veldig forskjellige. Mange flyktet til fjells for senere å bli hentet av tyske styrker og satt på transportmidler (båter eller biler) som var organiserte for evakueringa. Andre overvintret i sine hjemområder i huler eller provisoriske bygninger. For mange ble evakueringsreisen strabasiøs og traumatisk. Over 300 personer døde som følge av tvangsevakueringen, ifølge historiker Arvid Petterson (2014). Kartet til venstre viser evakueringsrutene for de som er intervjuet i dette prosjektet. For mer informasjon: Gå til kart med reiseruter

Her presenterer vi noen fortellinger slik folk har fortalt dem. Det er fortellinger fra folk i Nord Troms og Finnmark og som opplevde tvangsevakueringa og nedbrenninga av hus, hjem og hele lokalsamfunn. Alt av verdi ble tilintetgjort og landet lå øde etter tilbaketrekkina av de tyske troppene. Folks beretninger om høstdagene i 1944 er mangfoldige. Det er beretninger om oppbrudd fra lokalsamfunn som noen steder i noen år hadde bestått av lokalbefolkningen og tyske soldater. I mange tilfeller ble evakueringen først en flukt i fjellene. De som hadde buskap tok det med seg, for egen livberging, men også fordi man hadde et ansvar for dyrene og kanskje også et håp om at man kunne vende tilbake til sitt hjem når krigen var over. Det var også en oppfordring fra norske myndigheter om ikke å etterkomme evakueringsordren, det ville komme hjelp fra norske myndigheter. Det fortelles at høsten var mild i 1944, og det gjorde nok flukten og oppholdet i fjellene og transporten sørover mye enklere enn det det kunne ha blitt med en streng høstkulde, mye snø og stormer. Fortellingene er delt inn etter hjemkommune under 2. verdenskrig. Flere kan bli lagt til. Det er også noen fortellinger fra steder i sør som tok imot flyktningene. Alta Ivar Ludvigsen: fra Alta til Vikersund Kvalsund (kommune) Reidun Erdal: fra Repparfjord til Nordmela i Vesterålen Odin Juliussen: fra Steinbukt/Klubbukt til Frosta Waldemar Aslaksen: fra Kokelv til Åfjord Ole Johan Nikodemussen: fra Kokelv til Grimstad og Håøya Magnhild Andersen: fra Kokelv til Hunstrand og Trondenesleiren Erna Samuelsen: fra Kokelv til Hunstrand og Trondenesleiren Loppa/Kvænangen Anna Knutsen: fra Frakkfjord til Tustna Oliver Knutsen: fra Frakkfjord til Kjerringøy Nordreisa Solveig Johansen: fra Oksfjord til Ballstad og Beitstad Kari Sivertsen: fra Oksfjord til Sandvika, Bærum Porsanger Ragnvald Benjaminsen: fra Gjøkenes til Smøla Anne Marie Aronsen: fra Gjøkenes til Åfjord Sigvald Samuelsen: fra Smørfjord til Toten Anna Forsberg: fra Gåradak til Salangen Dagny Larsen: fra Stabbursnes til Nuvvus i Finland Tora Johansen: krigsår og flukt i Kolvik og omegn Noen minner fra sør: se stedene Smøla, Tustna og Åfjord (meny øverst). Blogg-innlegg: Nordreisa Jan Jakobsen, Straumfjord (nå Sverige) Kurt-Harry Johnsen, Straumfjord Porsanger Kristin Elisabeth Hansen, Gåradak

For mange ble den første flukten til fjellene og opphold der. Man bygde torvgammer i all hast. Noen hadde med seg telt som de flyttet med og som ble deres hjem for en periode. Noen fant skjul i berghuler og mange overvintret også i slike huler. I flere av fortellingene fortelles det om flukt til fjells før de ble transport sørover, og blant dem de fire informantene fra Kokelv i Kvalsund.

En tredjedel av befolkningen valgte å gjemme seg i berghuler, gammer og provisoriske skjulesteder fra oktober 1944 til mai 1945. De motsatte seg den tyske evakueringsordren og spesielt etter at norske myndigheter oppfordret folk til ikke å etterkomme den tyske ordren om evakuering av landsdelen. Folk ble lovet bistand av norske myndigheter og hjelp ville komme, forteller mange tidsvitner. Den tyske tilbaketrekkinga gikk ikke så fort som noen kanskje hadde tenkt, og for mange ble det en kald overvintring i provisorier. Våte og kalde berghuler ble for mange overvintringsstedet, mens andre laget provisoriske skjul av materialer de fant, hvelva båter ble brukt som tak og kledd slik at de ble et slags skjul. Andre oppholdt seg i permanente jaktgammer som noen familier gjerne hadde langt inn på fjellet. Men redselen for å bli oppdaget av tyskerne var for mange den store trusselen, med uvissheten om hvilke represalier som ville komme hvis de ble oppdaget. I dette prosjektet forteller Tora Johansen om flukt og overvintring i Porsanger. Om overvintring i andre områder Boka Altafjordens hulefolk 1944-45 av Arvid Petterson (1981) i digital form hos Nasjonalbiblioteket, oppslått på sida med oversikt over fortellerne her . Om Nordsandfjordhula i Hasvik kommune, reportasje delt av Kystmuseene. Bildet: Trollholmhula i Porsanger. Den huset i en periode folk som rømte etter kunngjøringen om tvangsevakuering.